Personlig har jeg aldri måttet flykte fra alt jeg har kjært, for å berge livet. Hver enkelt av de som er kommet til landet vårt som flyktning, har sin egen sterke historie. Jeg tenker at i den bagasjen er det både veldig gode minner, og noen veldig vonde. Men, akkurat som deg, så forsøker jeg å bruke min empati og innlevelsesevne, slik at jeg kan få øye på en flik av det vonde som mange flyktninger har måttet gjennomleve.
Hva kan jeg – en frivillig – bidra med, når flyktninger blir bosatt på Shelter? Jeg har ofte stilt meg akkurat det spørsmålet, og har ennå ikke klart å komme opp med noe veldig imponerende eller klokt svar. Foreløpig har jeg konkludert med at jeg får prøve å by på meg selv, som det heter, og være til stede, dvs komme på besøk og delta i felles måltider og felles aktiviteter, og være åpen for å bli kjent med hver enkelt av dem som bor der.
Så kan man spørre seg: Hva skal man snakke om, da? Jeg mener, til å begynne med er jo språkbarrieren en veldig fremtredende faktor. Jeg snakker f.eks. ikke verken arabisk eller russisk eller swahili. Jo da, visst kan vi bruke kroppsspråk og visst kan vi vise hverandre bilder (der kommer mobiltelefonen til nytte). Når det gjelder mat, gir både tilberedning og det å spise et måltid sammen anledning til en god del kommunikasjon.
I det siste er jeg blitt oppmerksom på at når vi samles på Shelter, beboere og frivillige, så er det en ting vi ALLE har lik tilgang til, og som ikke behøver å forberedes. Det er gleden, det! Så klart vi kan gi hverandre humoristiske innspill, - og le sammen! Jeg tror ikke at noen av de personene jeg har truffet på Shelter er innstilt på at jeg skal intervjue dem om deres mulige traumer. Å dele om det vonde kan kanskje bli aktuelt, hvis man etterhvert blir godt kjent, og det faller naturlig. Men som sagt: Det som under alle omstendigheter virker som en vitaminpille; det er humoren, det at vi hører, ser eller opplever noe pussig og rart eller tullete og morsomt sammen, det gir oss et stort og deilig pusterom å være sammen i!
Jeg er en eldre dame, som ikke har veldig mye kunnskaper om flyktninger. Jeg blander heller ikke flyktningpolitikk inn i min lille gjerning på Shelter. Jeg bidrar med å komme, jevnt og trutt, og ved å være meg selv. Når jeg hører latteren runge over middagsbordet eller kaffekoppene, da kjenner jeg at humor som vi skaper sammen gir oss et løft, - et løft som vi alle trenger. Det er en tid for alt.
Dette innlegget er skrevet av Cecilie Schefte, en av de frivillige på Shelter.
Foto: Terje Gustavsen