…sett fra en medvandrers perspektiv.
Noen innvandrere blir som nordmenn. De snakker språket og jobber fulltid. De har venner som er norske. De deltar i frivillig arbeid eller er aktive i barnas aktiviteter og skole. Er det oppskriften på god integrering? Det høres lett ut. Vi vil vel alle at innvandrerne skal opptre sånn etter at de har fått opphold?
Realiteten er ofte en ganske annen. Jeg kjenner flest innvandrere som strever med språket eller som ikke jobber fordi de har helseutfordringer eller ikke får jobb.
Helseplager er ofte grunnen til at de er kommet til landet og de kan være knyttet til krig eller uro i hjemlandet. Hadde vært rart om de ble friske av å komme til Norge. De psykiske plagene er ofte ikke kartlagte engang, men det undrer meg veldig hvis en kan gå igjennom en krig eller tortur uten å få psykiske men. Jeg følger ofte flyktninger til helseinstitusjoner som en medvandrer. Der møter vi fagfolk som gjør så godt de kan, men ofte har de lite spisskompetanse på migrasjonshelse.
Det er lærerikt å se samfunnet med en flyktnings blikk. Det er vanskelig å forstå alle retningslinjer og uskrevne regler i det norske samfunnet.
De har så mange spørsmål:
Hvordan går det med familien i hjemlandet? Hvordan kan jeg passe inn i dette samfunnet? Hvem er mulige venner? Hvordan blir fremtiden? Hvem er jeg- nå?
De er heldige som har en medvandrer. Det er de færreste som har det. Noen med spesielle behov får oppnevnt en oppfølger i kommunen, men ikke alle. Oppfølgeren har møter med flyktningen etter et vedtak, for eksempel 2 ganger i måneden. Men hva når det kommer et brev som flyktningen ikke forstår? Og hvem skal man snakke norsk med de andre dagene i måneden?
Jeg spurte en innvandrer om hva som er oppskriften på god integrering? Hun sier: «skole og arbeid. – og deltakelse i samfunnet, for eksempel i frivilligheten. Det er lett å bli godt vant i introduksjonsperioden», sier hun. «Da er det en god introlønn og et fulltids program. Men etterpå er det forventet at innvandreren klarer seg selv.» Hun hevder at det er mange som får en trøkk når de må klare seg selv.
Hvorfor er det da så vanskelig i virkeligheten? Hvorfor har de fleste innvandrere jeg kjenner nesten ingen andre norskfødte venner enn meg?
Mange kaller Shelter en brobygger mellom minoritetsbefolkning og majoritetsbefolkning. Ja, det stemmer godt med virkeligheten slik jeg ser den innenfra.
Jeg skulle ønske at hele Norges befolkning var brobyggere!
Hvis Kari fra Ulsteinvik sier hei til Amina på arbeidsplassen sin, kan det bli et spennende bekjentskap for begge.
Hvis Amir fra Oslo følger sin sønn på fotballtreninga og blir på sidelinja hele treninga, kan han treffe Knut som er pappaen til en annengutt på laget.
Hvis du lager lasagne og ringer på hos dine nye naboer, er det mulig du får venner for livet, eller i alle fall får dere et godt måltid.
Nesten alle som får opphold, starter på introduksjonsprogrammet. Det består av norskopplæring, samfunnsfag og språkpraksis og er et heldagsprogram. Det kan være en unik mulighet til å lære språket og forstå kultur og samfunn. – hvis man er motiverte for læring og helsemessige forutsetninger er på plass.
Språkferdigheter og venner er nøkler. Les mer om hvordan bli kjent med innvandrere her
Veien til arbeidslivet kan være kort eller lang. Noen hopper av skolegangen for å jobbe i et verksted eller en kebabsjappe. Andre sliter veldig med å få jobb på grunn av manglende kontakter eller dårlige språkferdigheter.
Både forskere og politikere anser deltakelse i arbeidsmarkedet som den beste veien til integrering. Innvandrere som jobber, har de beste forutsetninger for å få bedre språkferdigheter, styrke sosial samhandling og ikke minst motvirke utviklingen av parallelle samfunn. Yrkesaktivitet er dessuten viktig for selvfølelsen og for at hverdagen kan bli mest mulig lik den til majoritetsbefolkningen. Ikke minst er arbeid avgjørende for å kunne bli økonomisk selvhjulpen.
Oppskriften på integrering tar alltid utgangspunkt i en person og ikke en sak. Integreringsprosesser er personlige. De handler om hjerterom og omtanke, om motivasjon og personlige ressurser, om holdninger og kompetanse og om å se den enkelte med muligheter og håp i blikket.
Integrerings(middags-)retten inneholder store doser med egeninnsats og ønske om å bidra. I tillegg må forutsetninger og rammer være tilpasset og romslige. Husk at det er en svær overgang i livet å starte på nytt!
Mangfoldet i kultur og livssyn i moderne samfunn er en berikelse, men det fører også til utfordringer. Vi som ønsker et flerkulturelt og åpent samfunn må våge å snakke om det som i dag hindrer integrering. Gammel oppskrift er ikke nødvendigvis god integrering. Det er en bekymring at mange flyktninger lever i utkanten av samfunnet vårt. En annen utfordring er noen nordmenns holdninger til innvandrere.
Hvorfor hilste ingen på Mohammad på gata? «Jeg gikk på gata og så på nordmenn og tenkte at de liker oss ikke. Jeg så på nordmenn og de smilte, men snakket ikke med oss. Da tenkte jeg at de ikke ville være sammen med oss for det er ikke vanlig i min kultur å ikke snakke sammen. De lyver når de bare smiler og ikke snakker med oss. Etter at vi fikk oppholdstillatelse, forsto vi mer. De hater oss ikke selv om de ikke tar kontakt.» sier Mohammad. Les historien her
Jeg ønsker meg et samfunn der vi deler oppgaver og goder, lever sammen og lærer av hverandre. Dette samfunnet gjennomsyres av trygghet, tillit og tilhørighet fordi hver eneste person er betydningsfull og viktig for å skape det gode samfunnet, det samfunnet vi alle ønsker å delta i og leve livet vårt i. Jeg kan tenke meg et samfunn av håp for alle!
Hvordan vil samfunnet vårt være om 30 år?
Foto: Terje Gustavsen
Bildene er tatt i 2019 av mennesker som bodde i Shelter.