Jeg møter Haben på kafe i byen en solskinnsdag midt i denne merkelige Corona-tiden. Kan møtes med en meters avstand nå, må bare huske Antibac og ikke klemme!; )
Han ser godt ut med den kule sveisen, colaen og et par år eldre .. men fortsatt svært ung .. smiler fra øre til øre.
Det går fint med meg, sier han.
Ja, hvordan har du det nå?
Han kan fortelle meg at han bor i et bofellesskap med to andre litt utenfor byen og trives veldig godt. Nok å gjøre har han også med videregående skole, jobb som servitør på Egon og venner på fritiden. Han har hatt sertifikat for bil i et år. (Og fått et par bøter)
Du kom til Norge som flyktning fra Eritrea, og bodde i Norge i 2-3 år før du kom til Shelter. Var det vanskelig å lære norsk og mye nytt å sette seg inn i med tanke på kulturen vår og det samfunnet vi lever i? Jeg vil tro det var litt annerledes enn det du vokste opp med.
Ja, det var vanskelig, men gikk etter hvert litt greit. Det var bra å være sammen med flere andre på skole for å lære norsk og om samfunnet,sier Haben. Jeg lærte vel mest av å være mye sammen med nordmenn og snakke med dem.
Hva var det som gjorde at du havnet i dette bo –og integreringssenteret?
Jeg bodde i en leilighet midt i sentrum, sier han. Der var det rus og kaos, og jeg skjønte at jeg måtte komme meg vekk. Lykken ble en norsk familie som han hadde blitt kjent med, og som foreslo et bofellesskap. Det ble Habens inngang til Shelter. Han har fortsatt god kontakt med denne familien. De har betydd så mye for ham at han til og med har tatovert inn fornavnet deres på underarmen.
Hvordan opplevde du tiden på Shelter?
Vet du; jeg visste ikke stort om Shelter, men ønsket meg en leilighet. Jeg ble i nesten to år, og jeg syntes det var fint. Det er søte folk som bor der, og jeg fikk respekt. Middagsfellesskap var koselig, men jeg er ikke flink til å lage mat. Jeg dukket bare opp på middagene, sier han med en latter…
”Vi skulle også male, men jeg er ikke så praktisk. Vet du, jeg fikk en hammer av familien i julegave, men kastet den i søpla. Jan (leder på Shelter) fant den, spøkte med meg og pakket den inn som gave til neste jul…Det var så flaut!
Etter hvert lærte jeg at jeg bare kunne si fra og være meg selv”. Haben ler av dette nå.
Hva synes du om Norge og nordmenn da?
Norge er et veldig fint land og nordmenn er stort sett hyggelige folk. Jeg har mange kompiser både fra Eritrea og Norge. Hvis noen sier noen stygge ord til meg, så prøver jeg å ikke bry meg om det. Det er heldigvis ikke så mange av de. Av og til må jeg tenke på bakgrunnen min, men jeg har litt kontakt og følger med på hva som skjer i Eritrea…Det er godt å være her.
Hvordan ser du for deg tiden framover?
Jeg tenker å ta påbygg for studiekompetanse, og drømmer om å bli fengselsbetjent. Det må være interessant å høre om hvorfor livet har blitt så vanskelig for folk, og så få være med å oppmuntre dem til å få det bedre.
Dette synes jeg som intervjuer er så fint at jeg nesten holder på å glemme å la være å klemme…
Så godt å se deg igjen og masse lykke til!
