Roqaya tok med seg datteren Arwa på 4 år og flyktet til Tyrkia. Året var 2015 og krigen i Syria gjorde livet vanskelig.
Mohammad kom senere sammen med flere familiemedlemmer. De ble en hel gjeng med familie som var sammen i Tyrkia og familien tenkte å bli der. Men så opplevde de vonde dager, og valgte plutselig å flykte videre.
Hvor skulle de dra?
De tenkte på Norge, Sverige og Tyskland. Mens de var på vei nordover, rådførte Mohammad seg med slektninger som hadde flyktet. De kom til Tyskland og Sverige, men i begge landene likte de seg ikke og dro videre.
De kom til Oslo først og ble sendt til et femstjerners hotell som lå tre timer utenfor Oslo mellom to fjell. Bare en uke var de der. Så var de tilbake i Oslo for å ta helsesjekk og kom til asylmottak. Det var veldig skittent, maten var dårlig og det var mange personer der. De tenkte på å dra tilbake til Tyskland. Men de hadde avgitt fingeravtrykk, og måtte bli.
Ved påsketider fikk de asylmottak i Kristiansand. Den første tiden i Kristiansand var spesiell for det var påske og det var ingen mennesker ute. Roqaya sier: «Vi ble ikke kjent med nordmenn, bare menneskene i asylmottaket. Vi gjorde en feil da vi ikke begynte å lære språket med en gang. Det gjorde den første tiden vanskeligere for oss, for vi kunne ikke kommunisere med nordmenn. Og vi kjente derfor ingen nordmenn, bortsett fra de som jobbet i asylmottak og hos politiet. Vi var i Oslo i fem måneder og to måneder i Kristiansand og vi kunne bare si hei og versågod. Det ble annerledes da vi fikk opphold. Det ble en trygghet.»
Men før de fikk opphold, tenkte de mye:
«Hva skal de gjøre med oss?
Skal de sende oss tilbake eller ut av landet?
Bør vi flykte videre tilbake til Tyskland?
Skal de sende oss i fengsel?»
«Jeg gikk på gata og så på nordmenn og tenkte at de liker oss ikke. Jeg så på nordmenn og de smilte, men snakket ikke med oss. Da tenkte jeg at de ikke ville være sammen med oss for det er ikke vanlig i min kultur å ikke snakke sammen. De lyver når de bare smiler og ikke snakker med oss. Etter at vi fikk oppholdstillatelse, forsto vi mer. De hater oss ikke selv om de ikke tar kontakt.» sier Mohammad.
En dag ringte saksbehandleren og ville treffe Mohammad. Han var i sentrum og hun ringte to ganger fordi hun ville snakke med han. De møttes i sentrum. Hun hadde oppholdstillatelsespapirene med seg. Mohammad forteller smilende om hendelsen: «Da hun så meg, begynte hun å løpe mot meg. Jeg forsto ikke hva som skjedde. Hun klemte meg, men jeg forsto ikke hvorfor. Da så jeg på øynene hennes at hun gråt av glede på mine vegne. Hun sa «Gratulerer! Du har fått oppholdstillatelse!» Men jeg forsto ikke og jeg spurte en venn om hva dette betyr? Han forklarte meg at jeg har fått opphold i Norge. Da løp jeg tilbake til saksbehandleren og klemte henne. Det var helt ukontrollert. Så fikk jeg papirene og gikk hjem til Roqaya. Hun var gravid og det var en kjempelettelse å få avklart situasjonen vår. Vi ble veldig glade, vi kunne slappe mer av og vi var trygge.»
SE NÅR FAMILIEN FLYTTER INN I SHELTER HER, NRK BOSETTERNE
«Vi kom til Shelter fordi vi har en kamerat som bodde der. Han anbefalte stedet og vi spurte om vi kunne få bo der. Han tok meg med inn i leiligheten som ikke var ferdig ennå. Jeg ville gjerne ha den. Det er egentlig kommunen som plasserer folk på Shelter, men de hadde en ledig leilighet og kommunen visste ikke om noen som trengte den. Dermed fikk vi flytte inn.» smiler Mohammad.
Roqaya og Mohammad er enige: "Det er fantastisk å bo i Shelter! Vi vil ikke flytte! Spør meg om hva som er dårlig? Det er ingenting. I Shelter har vi fått venner og familie. Vi er personer som liker å ha det sosialt og det finner vi her. Hvis vi bodde alene, ville vi bare bli kjent med arabere fordi når man går på Introduksjonsprogrammet blir man mest kjent med innvandrere, spesielt arabere. Der er det bare læreren som er norsk. Hvordan skal vi bli kjent med nordmenn da? Vi har mange aktiviteter i Shelter. Vi snakker med Monica etter skolen hver dag."
"Det har blitt veldig koselig i huset her med akvarium og fine møbler. Det er Roqaya som bestemmer hjemme og velger møbler og ting til hjemmet. Her har vi blitt kjent med flere mennesker og blitt utfordret til å snakke norsk fordi Monica sier «snakk norsk». Vi vil ikke flytte fra Shelter," sier Mohammad.
Selv om livet er lettere i Norge, savner de hjemlandet sitt og familie og venner.
Planene fremover legges. Roqaya vil bli sykepleier og Mohammad vil ta videregående og bli betongarbeider. Mohammad og Roqaya ønsker seg flere barn.
Dette er del 2 om Roqaya og Mohammad i serien om livshistorier. Les også om bryllupet deres her
Foto: Terje Gustavsen
