Så er jeg på café igjen. Denne gangen med Ingvild.
Veldig koselig i grunnen, å ta en kopp kaffe og kunne sitte og prate slik. Det er bare det at jeg ble fristet til å ta et stykke ostekake også. Men nå er det sommer, og noe må en da kunne unne seg i varmen.
Et stort spørsmål kanskje, men hvem er du?
«Jeg er Ingvild Gjerustad, 37 år fra Greipstad og Iveland. Jeg har bodd både på landet og i byggefelt, de siste 12 år i Kristiansand. Jeg jobber som lærer på Oasen skole,Strømme med spesialundervisning, på barnetrinnet. Og jeg har en kjæreste.»svarer hun kortfattet og greit.
Jeg har jo møtt deg noen ganger, både på norskkurset vi hadde for flyktningene i 2015-16, på internasjonale middager og i noen sosiale settinger på Shelter. Når startet din interesse for innvandrere og flyktninger?
Ingvild kan fortelle om en reise til Thailand, som gjorde at blikket hennes ble åpnet og hjertet ble trigget for andre kulturer. Det førte til at hun søkte på et vikariat på Mottaksskolen her i byen. (Tilbud til innvandrere for ekstra norskopplæring før de begynner på sin nærskole)
Selv om hun følte på en fremmedfrykt da hun begynte på grunn av negative saker i media, så ønsket hun å endre holdninger både til muslimske kolleger, foreldrene og barna. Hun ønsket å bli kjent med dem.
Fortell om et møte/opplevelser som har betydd noe for deg!
«Det er vanskelig å ta fram ett spesielt møte, men jeg tenker på folk fra Midtøsten for eksempel. Vi er individualister, mens de står for samhold, storfamilie og en gjestfrihet som ikke er begrenset av økonomiske midler. De er blide og hyggelige. Det er flott å oppleve.»
Og hva er det som gjør at du fortsetter å bry deg?
«Det handler om å se mennesket,» sier Ingvild, og forteller om egen reise med ensomhetsfølelse og behovet for å høre til et sted. Da hun kom ny til byen og ny til en kirke, ønsket hun at noen skulle hilse på henne og inkludere henne. Det opplevdes ikke bare enkelt. Vi har så lett for å bli i en boble av familie, venner og de nærmeste. Men vi trenger å løfte blikket og begynne å hilse på de rundt oss.
«Jeg tenker at behovet for å bli sett er universelt. De fleste har begynt på nytt en gang i livet. Et slikt botilbud som Shelter, er unikt. De som får bo der, er veldig privilegerte. Der er det mat felleskap og en blir pushet på norsk, læring og hverdagslige ting. Men det er begrenset hvor mange som kan bo på et sånt sted. Det er flere som burde engasjere seg, gå forbi usikkerheten og bli kjent med en innvandrernabo. Invitere hjem. Vi er ofte for passive.»
«Vi bør være våkne og se hverandre. Det handler om en hjerteholdning.»
At dette formidles fra et menneske med et åpent blikk og et vakkert sinn, er jeg ikke i tvil om. Jeg takker Ingvild for samtalen. Den har beriket dagen min. Nå fikk jeg lyst på en kopp kaffe til. Kanskje skal jeg gå hjem og invitere en innvandrervenn på kaffe? Jeg kjøper med meg noen lefser og en blomsterbukett.
Bildene er hentet fra kvinnegruppe 2.3.2020 og 8.6.2020
