Det er tirsdag og klokken er 15.30. Flyet fra Oslo lander på Kjevik og hun kommer ut og setter foten ned på bakken. Jeg kan ikke forestille meg hva hun tenker. Alt er annerledes, det er kaldt, landskapet er merkelig, menneskene snakker et språk som er uforståelig og de ser alvorlige og forskjellige ut fra alt hun er vant til.
Inne blir hun møtt av en medarbeider i boligavdelingen på NAV. Han snakker arabisk. Endelig noe kjent.
Men hun er uendelig sliten etter turen og oppbruddet med alt kjent og kjært. Den lille kofferten og en plastpose med papirene fra FN er alt hun eier. Hun vil bare sove.
I Shelter er vi forventningsfulle. Endelig skal første beboer komme. Dette har vi ventet på i to år!
Vi har gjort alt klart i den midlertidige leiligheten hun skal ha, inntil vi har overtatt og pusset opp hennes leilighet. Heidi har kjøpt blomst, frukt og godteri. Jan har ordnet noen midlertidige møbler og utstyr, og jeg har vasket og laget mat.
Så ringer det på døren til Shelter kl 16.15 og inn kommer de. Hun ser ganske forkommen ut, sliten etter en strabasiøs tur. Jeg sier: Velkommen til Shelter, og trykker hånda hennes.
Hjertet mitt blir varmt og tårene står i øynene. Dette blir et rikt liv. Nå er vi i gang, endelig!